Først hanekamp

Da Per og pappa møttes første gang for mange år siden var det ikke god stemning. Jeg tror det handlet om noen trær pappa ønsket å få kuttet, men som Per ikke ville kutte før de var vokst seg modne for hogst. Forholdet dem imellom var  i hvert fall anstrengt. To menn oppi åra som begge var vant til å få det som de ville.

De første årene besto møtene deres stort sett i bruste fjær. Det er i hvert fall sånn jeg har forstått det.

Forholdet endret seg etterhvert, da pappa et år hadde kjøpt ispigger til seg selv og var godt fornøyd med dem fordi det ofte var is og veldig glatt på den private grusveien ut til hovedveien. Han hadde kjøpt noen ekstra par, og gikk opp til Per, hans nærmeste nabo og la igjen en gave – fra julenissen.

Så et slags vennskap

De har fått gjensidig respekt for hverandre, og jeg tror de liker hverandre godt som mennesker. Men nå som pappa har blitt så kraftig dement er det vanskelig for dem å ha noe å snakke om.

Per møter vennlig opp når han ser oss. Pappa har litt problemer med å komme ned den lille skråningen.

Så Per hjelper villig til.

De vet ikke helt hva de skal gjøre når de møtes, så de går litt i ring rundt hverandre. De liker hverandre men har ingenting å snakke om. Dessuten tror jeg de begge føler litt på alderen. Per, som er ca ti år eldre enn pappa, kjenner selv på alderen på grunn av sykdom. Og han har vært tilskuer til at pappa har blitt mer og mer dement. Jeg føler en slags sorg – et slags vennskap som aldri helt ble noe av. Hadde pappa ikek blitt dement tror jeg de ville hatt mye glede av hverandre.

Per banker med stokken i grøftekanten.

Så snur de seg mot hverandre og utveksler noen hverdagsligheter.

Per skulle nok gjerne sett at pappa forsto mer av det han sa!

Per har inspisert jordene og er ekstra varm. Tar av seg hatten og forteller at han snart må gå tilbake for han har svettet i varmen.

Forrige gang jeg møtte Per sammen med pappa var nede på jordene i bakgrunnen av bildene her. Det var tidligere i sommer. Per fortalte da at det var ekstra mange grantrefrø i år – og jeg lærte hvordan frøene fra grantrær ser ut. Dessverre ble pappa utålmodig siden han ikke fikk med seg det som ble sagt, så jeg fikk ikke med meg mer bondevisdom. Heller ikke denne gangen, for det ble med dette korte møtet.

Per går alene hjemover, mens pus gjerne vil være med oss. Vi er på en måte ensomme alle sammen. Men vi er i hvert fall mindre ensomme når vi er sammen med andre!