På grunn av holkeføre kunne ikke Dagsenteret i Holmestrand hente pappa i dag tidlig. Derfor fikk jeg tatt noen bilder av Anne og pappa da vi gikk tur rundt huset. Det var en fin stemning og det er første tur vi har gått sammen på flere måneder. Teksten i denne posten blir nok litt sammenblandet, og kanskje vanskelig å lese. Teksten passer ikke nødvendigvis med bildene og bildeteksten. Men samma det – bildene er viktigst! Og for meg er det sikkert en form for terapi å skrive litt også.

Turen starter, det er en fin dis men solen skinner gjennom.

 

Pappa blir veldig fort sliten, men jeg tror det er ytterst viktig at han får mer mosjon enn det han har fått i det siste. Trapper er bitt vanskelige, hans venn Terje måtte ta ham med på sykehus fordi han trodde pappa hadde et slags illebefinnende (men det var bare at pappa rett og slett ikke er i fysisk form).

 

Vi har kommet litt bortenfor huset. Pappa har dårlig balanse og holdt på å snuble. Men Anne holder støtt.

 

Jeg har tusenvis av bilder jeg gjerne skulle lastet opp, og det beste ville vært om de ble lastet opp i en riktig rekkefølge. Men da blir jo også litt av poenget for meg borte. Nemlig å å dokumenter og gjerne skrive litt om opplevelsene like etter at de er opplevet. Litt terapeutisk.

 

For som jeg sikkert har nevnt før, har pappas Alzheimers utviklet seg veldig raskt. Så raskt at jeg en stund har vært ganske demotivert til å laste opp nye ting. Hva er poenget liksom? Det skjer lite i hans liv, og snart er han på permanent sykehjemsplass. Han ble faktisk kastet ut av dagsenteret ved nyttår. Men da vi fikk søkt om permanent plass ble han igjen sluppet inn i varmen, inntil permanent plass blir ordnet. Pleierne på dagsenteret er fantastiske, og pappa kan definitivt være vanskelig.

 

Pappa går fram og tilbake mot grusveien, som er veldig glatt. Han finner etterhvert ut at det er bedre å gå på gresset, som Anne foreslår. Anne lurer på om vi skal gå over jordet, eller inn i skogen foran huset.

 

Det er lite som gjør pappa begeistret lenger. Hjemmesykepleien har for eksempel ytret ønske om at jeg ikke tar bilde av ham med dem tilstede. Og det er begrenset hvor mange bilder jeg kan ta av bare pappa uten at det blir kjedelig! Spesielt når han ikke blir med på noe særlig lenger…

 

Så jeg har ventet på motiver som kan tas sammen med andre. I situasjoner der det skjer noe. Siden pappa stort sett ikke vil dra noe sted, bortsett bra dagsenteret, har jeg tatt langt færre bilder i det siste. Selv da min bror Kristian kom på besøk med familien ble det ikke så mange bilder (joda det ble noen, og de skal nok legges ut etterhvert). Poenget her er at jeg vil forsøke å oppdatere bloggen med “ferskvare”. Så får det heller komme litt tilbakedatert materiale etterhvert 🙂

 

 

Vi bestemmer oss for å gå inn i skogen.

 

 

 

Her er vi på vei over en grøft. Det blir litt av et prosjekt!! Man ser ikke grøften, men Anne og jeg måtte gi støtte, holde hender, geleide osv, så derfor ble det ikke noe bra bilde… Trærne er i hvert fall gode å støtte seg til!

 

Vi støtte på en grøft til, så da dro vi heller tilbake samme vei som vi kom fra – tilbake over den første grøften –  selv om vi bare hadde hatt bare femti meter å gå for å komme hjem til huset, om vi hadde passert grøft nummer to. Så fikk vi ta omveien på ca 300 meter isteden.

 

Ja det er tydelig at denne turen har slitt på pappa. Han må støttes hele veien. Her ser jeg hvor ille det begynner å bli, og vi støtter ham under armene de siste 150 meterne tilbake til huset.

 

 

Pappa holder knallhardt i inngangspartiet på huset.

Etter denne turen har pappa ligget og hvilt. Resten av dagen. Klokken er nå nesten midnatt, så det er tydelig at turen tok på. Men med den dårlige balansen pappa har fått det siste halve året, og spesielt de siste månedene, mener jeg det er superviktig å dra ham ut av huset litt mer enn det jeg har fått til så langt. Jeg spør ofte, men han har ikke lyst.

 

Og det er ofte jeg heller egentlig ikke har så lyst. Så da dropper vi det. Men siden Anne var med i dag, så ble det noe av. Saken er: når man er alene med pappa, og prøver å få ham med på noe han ikke har så lyst til, så blir det en veldig ubehagelig stemning. Dette ble en fin tur – selv om pappa var redd både for livet og for kneet, og for hunden. Han fikk den hjelpen han trengte hele veien. Ut på tur – ikke sur!