En av problemene med Alzheimers, og sikkert med demens generelt, er at tidsoppfatningen blir diffus. Det er ikke lenge siden pappa godt visste når Anne ville komme hjem fra jobb eller annet. Han kunne lese det i kalenderen. Det er ikke lenger mulig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger pappa har gått bort til vinduet for å se om ikke Anne kommer. Eller har gått ned til postkassen for å møte Anne – enda det er mange timer til hun kommer hjem.

Pappa spør fortsatt daglig, gjerne like etter han kommer hjem fra dagsenteret, om ikke Anne snart er hjemme. Eller han synes det er underlig at Anne ikke er hjemme enda. “Det var rart!”. “Hvor er Anne?” eller “Det er rart at ikke Anne er hjemme enda”, er vanlige utsagn fra pappa.

Men dessverre spør han ikke lenger like ofte etter Anne. For når det er sjeldnere tror jeg det betyr at slutten kommer enda nærmere. Forandringene skjer gradvis, men de kommer. Og det er når jeg legger merke til forandringene at jeg klarest ser at tiden går.

Pappa står klar for å gi Anne en klem når hun kommer hjem. Mye av pappas tid går med til å tenke på Anne og andre han er glad i, når de kommer på besøk, hvorfor de ikke er hjemme. Gå ut og se om bilen har kommet. Osv.

Anne er kommet!

Det er godt å få en varm alzheimerpappa-Akseklem når man kommer hjem!

Jeg sier Alzheimerpappa-Akseklem fordi Akseklemmen, som for bare et halvt år siden var blitt legendarisk hos de ansatte i hjemmetjenesten og dagsenteret i Holmestrand, nå har mistet en del av livsgnisten. Det merker jeg veldig godt selv: Akseklemmen var før en slags bamseklem med full omfavnelse. I dag er det ofte pappa glemmer å klemme i det hele tatt, og hvis han husker å klemme er det mindre styrke i klemmen. Likevel er det alltid fint med en Akseklem 🙂

Pappa forteller fra dagen som er gått. Om maten var god? Ikke så god som den han får hjemme.

Jeg føler at livet her i Holmestrand på noen måter har blitt bedre for både Anne og pappa – rent objektivt sett – etter at jeg begynte å bo her deler av uka. Anne vet at pappa ikke er ensom og får ikke dårlig samvittighet ved å være borte store deler av dagen eller kvelden. Dessuten trenger hun ikke i fullt så stor grad være på tå hev for pappa til enhver tid når hun er hjemme. Pappa får selskap, noe jeg tror er ekstra viktig for ham som alltid har vært veldig sosial og hatt et stort behov for å uttrykke seg. Men å ha selskap tror jeg er viktig for de fleste med Alzheimers. Jeg lurer også på om pappas relative ensomhet i mange år kan ha påskyndet sykdommen. Forresten har min egen tilværelse blitt beriket ved å kunne oppleve både pappa og sykdomsutviklingen på nært hold. Ikke at jeg føler meg ensom ellers, men det er noe med det å føle uforbeholden kjærlighet og aksept fra noen man er glad i. Både Anne og pappa føler jeg gir meg det.

Synes det er et fint bilde av Anne, og det er et godt bilde av hvordan det er når Anne kommer hjem.

Anne går raskt igang med noe: tørker en kjøleskapsskuff mens pappa vandrer i bakgrunnen.

Det skader ikek å sjekke om det er noen som kommer! Det sjekker han gjerne mange ganger i løpet av dagen, for å se om Anne er på vei. Eventuelt fordi han har sett speilbildet av en lyspære i vinduet, eller ser naboens utelys i det fjerne.