Det er mitt motto.

Morten Akse

Dette er et av favorittbildene mine av pappa, derfor bruker jeg det igjen. Men kanskje mest fordi jeg ellers må velge og eksportere bilder fra Lightroom. Det tar mye tid! Bildet viser også en som er glad i den som tar bildet, som er meg.

Pappa står i hvert fall helt og fullt for sitatet over. Jeg tipper han har sagt det, eller noe lignende, i hvert fall noen hundre ganger i løpet av året.

Selv om det har blitt langt sjeldnere i det siste.

I dag da hjemmehjelpen var innom lurte han i hvert fall på om hun ville bli med inn og ha noe å spise. Selv om han ikke visste hvorfor hun kom på besøk ville han gjerne være snill og hyggelig. Det er kanskje ikke så uvanlig for folk med demens, ikke vet jeg.

Men jeg vet at hjelpepleieren satte pris på den vennlige tonen, det vennlige ansiktet og den ektefølte gjestfriheten. Selv om det var uaktuelt å komme inn og ta en brødskive eller noe annet med meg og pappa.

Pappa fikk selvsagt noen gode smil tilbake.