En fin septemberdag
Hmm.. nå ser jeg at dette er en dobbeltbost med de samme bildene. Jeg lar det bli.
Dette er noen av de første bildene som ble tatt til bloggen.
Det er et velkjent faktum at mange bloggere ikke fortsetter med bloggen sin. Jeg står selv i faresonen. Derfor skriver jeg dette, fordi jeg redigerer en bloggpost som består av standardtekst, men som har noen bilder jeg ville bruke i bloggen. Uredigerte bilder.
Et oppsatt bilde
Pappa sitter på en uvant plass på hjørnet på verandaen. Han sitter akkurat der fordi jeg tenkte det kunne være et fint sted for ham å sitte fordi han da fikk sol på seg, istedenfor å sitte der han vanligvis sitter, nemlig rett til høyre for verandadøren. Selvsagt når han tar en røyk.
Men han røyker jo ikke på dette bildet. Han koser seg i hvert fall!
Her er et bilde til fra denne fine septemberdagen. For å vise hvor pappa faktisk bor. Han og Anne har i mange år kalt stedet paradis, og det har for meg blitt et paradis også. For jeg blir alltid møtt med velvilje og smil, gode klemmer og åpenhet. Et sted jeg alltid er velkommen. Det er et fristed for meg.
Han karen her er altså faren min, han jeg kaller Alzheimerpappa her i bloggen. Han reagerer ikke stort p åå bli tatt bilder av – og det er jo en fin mulighet for meg som har begynt å ta bilder. Selv blir jeg ofte selvbevisst når jeg blir tatt bilde av. Jeg ser ikke mye selvbevissthet hos pappa lenger.
Nok et bilde fra omgivelsene. pappa står utenfor inngangsdøren og lurer på hva jeg driver med. Nok et bilde jeg valgte ut i hui og hast for å ha noen bilder til å starte bloggen. Jeg hadde tenkt til å redigere disse bildene før jeg publiserer, men får se hva jeg gjør nå som jeg er i gang. For det handler ikke om at alle bildene skal være så perfekte, men å dokumentere noen minner jeg har med pappa.
En ting er helt sikkert – både pappa og jeg hadde en fin septemberdag denne dagen. Vi hadde mange av dem denne høsten. For september var en uvanlig fin måned, både når det gjelder været og hva gjelder mening i tilværelsen. For å henge litt med en aldrende kar med Alzheimers kan være veldig givende. Det er tydeligvis også givende å henge med en av sine sønner når man er en aldrende kar med Alzheimers.
