Jeg fikk ideen om å lage denne bloggen om pappa etter at jeg tilfeldigvis og nærmest ved en feiltakelse ble med på fotokurs for viderekommende med naturfotograf Pål Hermansen. Jeg hadde så langt stort sett bare tatt bilder med iphone. På kurset skulle alle vise bilder vi hadde tatt. Mange av mine bilder var av pappa. Fordi jeg er glad i ham og har skjønt at det snart tar slutt.
At det “snart” tar slutt kan tenkes er å ta for hardt i. Men han har jo allerede mistet mange av sine gode sider.
Selv om det er åpenbart at han fortsatt er veldig glad i meg, har jeg mistet den personen som ga råd og veiledning da jeg trengte det.
Jeg har mistet han som kunne sette meg på plass da jeg trengte det. Han jeg kunne diskutere med. Den som kunne lytte til problemene jeg hadde.
Jeg har mistet den personen jeg kunne stole blindt på at alltid ville mitt beste. Det vil si; han vill fortsatt mitt beste – alltid – men har ikke lenger forutsetning til å forstå hva som er bra for meg. For eksempel vil han fortsatt gjerne varte meg opp med sjokolade, iskrem eller ostepop. Selv om det som egentlig er bra for meg etter å ha spist en del sjokolade, iskrem eller ostepop, kanskje ville være litt salat eller en fiskemiddag. Den slags må jeg selvsagt ordne selv.
Forresten har jeg også mistet den personen i livet mitt jeg har kranglet mest med, og akkurat det er egentlig helt greit.
Dessuten er jeg like glad i ham nå som jeg har vært før!
Det tror jeg er gjensidig 🙂
Litt skuffelse
På vei hjem fra vestlandet etter fotokurset, kjøpte jeg et brukt speilreflekskamera. Denne bloggposten viser de første bildene jeg tok av pappa da jeg kom på besøk.
En av sykepleierne fra kommunen kom tilfeldigvis innom pappa akkurat i det jeg kom.
Jeg står klar med kamera, sykepleieren ringer på og pappa åpner opp.
Han peker bort på parkeringsplassen. Hadde sett den røde varebilen min, men ser først bare sykepleieren og ikke meg. Han ser litt skuffet ut og sier:
“Men bilen…. jeg trodde det var…”
Jeg knipser i vei med mitt nykjøpte kamera uten å få fokus.
Og han snur seg.
En overrumplet kar
Han har nok hørt kameraknipsingen…!
Og ser en kjent person
Så blir han en glad gutt
Det er i hvert fall ingen sur gammal gubbe som møter oss i døra!
Tilbake til å se på pleieren
Og så tilbake på meg…
Jada – han blir glad gitt… En glad gutt!
Lett å se, også på uskarpe bilder! (Og jeg skal prøve å ikke bry meg om uskarphet – for det viktigste er at jeg husker følelsene!)
Så tilbake til sykepleieren igjen – hun må få litt oppmerksomhet hun og!
En Akseklem er på sin plass!
Fram og tilbake ser han – mellom hjelpepleieren og meg. Godt fornøyd med dagens besøk!
Hjelpepleieren ble kanskje litt overrumplet hun og? Eller kan det tenkes hun savner sine egne foreldre? Hvem vet.
Hun blir i hvert fall invitert inn for å ta en liten titt der pappa bor! Alzheimer eller ikke, hun skal få en liten omvisning! Og pappa er fornøyd 🙂
Dette er et møte og en bildeserie jeg ikke vil glemme.
(En av pappas favorittbøker er Bjørnstjerne Bjørnsons bok “En glad gutt”. Jeg har lest den. Husker den ikke, men jeg synes “En glad gutt” er en passende beskrivelse av pappa i dette øyeblikket – deg står med kamera i hånden og smiler og knipser uten å se om jeg treffer blink eller ikke! Denne bloggposten har stadig hatt problemer med bildene, jeg håper det nå er fikset!)
Tusen takk pappa, for at du ga meg dette fantastiske minnet.