Disse bildene ble tatt i høst. Jeg skulle kanskje ha tilbakedatert innlegget, men jeg er fornøyd med en del av bildene så tenker den kan være på forsiden litt… Det er jo ikke ofte jeg oppdaterer, så de få som titter innom en gang i blant kan se at det har skjedd noe, ikke bare tilbakedatert i kulissene.

Det er helt utrolig at pappa i løpet av bare et halvt år, knapt det, har blitt så mye dårligere på grunn av sin Alzheimers demens. Dette ble nok den siste “runden” jeg gikk med pappa. For ett år siden gikk han denne turen mer eller mindre hver dag, en tur på 2-3 kilometer. Men plutselig var han ikke så interessert i å gå denne turen lenger. Det viste seg at hunden hos naboen ikke var helt på godfot med pappa.

Jeg klarte likevel å få pappa med på denne etterhvert så sjeldne aftenturen en fin septemberkveld 2016.  Det kan ha vært oktober. Uansett – det var en veldig fin stemning på turen. Pappa fikk fortalt at det beste var å være vennlig mot hunden, gjerne sette seg ned på huk og strekke fram en hånd. Pappa var ikke helt høy i hatten da vi startet å gå mot naboen. Men han kom seg raskt, for når nabokona, (kan jeg si det uten å være mannssjåvinist?, for jeg har aldri møtt mannen i huset), som sagt når nabokona er i nærheten av hunden så er den ikke fullt så aggressiv.

Vi får i hvert fall øye på nabokona og hunden, og pappa deler ut en klem – legg merke til at Akseklemmen er borte – ingen full omfavnelse, som han ga bare noen måneder før. Om man får en klem av pappa i dag, mars 2017, så er den visnet enda lenger bort – er mer som et blasst håndtrykk av en klem, enn Akseklemmen han var så kjent for. Men at pappa ikke gir jernet når han klemmer betyr ikke at han ikke er fornøyd og takknemlig for å få klemmer! Men han har mistet mye av gnisten.

Vel vel – god stemning med klemmer og greier, jeg sniker meg til og med med på et bilde eller to!

Og pappa forsøker seg på litt god gammel dyrehåndtering, nemlig nevnte sette seg ned og la hunden lukte. Dessverre har pappa og hunden tydeligvis hatt en dårlig tone før. Det vet jeg jo, for jeg har selv sett hunden nappe i pappas bein så det kom blod fra huden under buksa hans. Bitt til blods som det heter; det har pappa blitt av denne hunden. Det er en tispe, en jentehund altså. Jeg sier det bare fordi hunden er en hunn, og ikke har et navn jeg husker i farten.

Pappa stråler – hunden biter ham ikke, han får klappet den, og pappa legger ikke merke til det “noget” gneldrete uttrykket. Jeg kan si det med en gang: det er sjelden jeg ser så aggressive hunder som hun her. Og det er tydeligvis noe mellom hunden og pappa – pappa har nok blitt redd, kanskje sparket etter henne. Har sett tendenser til det før! Vel vel – legg merke til ansiktsuttrykket til hunden – jeg er ingen hundekjenner, men det er ganske tydelig at hun ikke bare er fornøyd…

Uansett: Pappa og jeg må videre på vår lange vandring denne kvelden. Pappa peker lykkelig på et eller annet, og vi setter avgårde igjen. Det får bli en ny post tror jeg, så den blandes litt opp.

Jeg er fantastisk glad jeg fikk tatt denne siste “runden” med pappa. Kanskje kan vi gå den sammen senere, men da er jeg redd pappa ikke kan gå. For der han gikk denne runden daglig for bare et drøyt år siden, går han nå med skritt som i gjennomsnitt er kanskje 1/5, en femtedel altså, så lang som skrittene han tok for et år siden. Han subber som det heter, skraper føttene langs bakken, men bare noen centimeter av gangen! Sånn var det heldigvis ikke denne gangen, selv om han han hadde begynt å subbe var skrittene hans fortsatt innenfor normal lengde for en på hans alder (vil jeg anta).