Som sagt, dette er for spesielt interesserte. Jeg prøver å gi et bilde av hvordan det kan være å ha en far som har Alzheimers. Det kommer kanskje ikke så overraskende på at folk med Alzheimers er like forskjellige som folk flest. De har noen likhetstrekk med hverandre, men er helt forskjellige likevel.
Pappa har sine gode dager, som denne dagen ser ut til å ha vært, og sine dårlige dager, som ikke kommer så godt til uttrykk i denne bloggen tror jeg. Han har et temperament, som jeg er sikker på at sykepleierne på Rove Bo- og Behandlingssenter kjenner til. Det er jo heller ikke rart at man blir lei seg og sint når man etterhvert ikke husker så mye mer enn navn på de aller nærmeste, og ellers ofte finner på ord eller bare forblir taus. Og en dag er nok språket helt borte. Språkutviklingen gikk veldig raskt nedover i høst, men nå virker det som om det har stabilisert seg litt. Jeg håper virkelig han klarer å holde en stund på de ordene som er igjen. Ikke minst mitt navn. Jeg vet den dagen kommer at han ikke lenger husker det heller. Og sannsynligvis ikke vet hvem jeg er lenger heller. Jeg krysser i hvert fall fingrene for at jeg ikke får Alzheimers så alt for tidlig selv…!
Men her er det jo snakk om aftentur. Ingen store ting å fortelle om turen, annet enn at den selvsagt tok sin tid, stort sett foregikk i stillhet men med litt snakk om småting i nærheten. Kanskje et skilt, en lyktestolpe, en bil som kjører forbi. Været. Eller et forsøk fra meg om å snakke om noe fra gamle dager. Det er i hvert fall en fin tur – selv om den ble litt slitsom for begge to. Pappa synes det er litt rart at jeg tar så mange bilder av ham, han stusser litt på det tror jeg, samtidig som han stort sett ikke tenker noe over det.
Det mest opplevelsesrike på denne delen av turen er nok at vi stanser på en bussholdeplass, et buss-skur, og tar en sigarett. Jeg har selv “sluttet” å røyke nå, og pappa husker sjelden at han er en røyker. Men nå som våren kommer og han kan være mer ute kan det hende røykevanen kommer opp til overflaten igjen. Det er synd – røykingen, den evinnelige rullingen av Petterøe’s Mild og Winner Tip, hele ritualet, var en tydelig del av pappas selvbilde for kort tid siden. Dette selvbildet dukker opp innimellom når han husker at han røyker. Da blir det plutselig veldig viktig for ahm å ta en røyk – hvis ikke han glemmer at han skulle ta en.
Men fra å røyke kanskje 20 sigaretter for noen år siden, til å røyke kanskje 5 sigaretter i uka, det står det respekt av. Spesielt siden han ikke engang har prøvd å slutte!
Selv om det ble et aldri så lite stopp på bussholdeplassen går vi raskt videre. Jeg ville gjerne sitte under tak, roe ned litt, nyte øyeblikket. Men pappa pushet unådig videre. Til slutt er vi framme ved postkassen, som selvsagt må sjekkes før vi går de siste par tre hundre meterne og ender opp tilbake til start ved det gule huset og stedet vi er blitt så glad i.
