Pappa lurer på hva det er som lyser sånn i vinduet – det viser seg å være støv. Pappa har blitt en flittig peker – han peker hit og dit når han snakker om ting. Jeg håper han vil fortsette med det så lenge han lever. For det gjør det enklere å forstå hva han mener – og det gjør ham på en måte litt mer livlig!

“Do or do not. There is no try.” Yoda

Eller:

“Do or do not. There is no how.”

 

Øve meg på å være fornøyd med å fremstå i et dårlig lys

Pappa og jeg er på noen måter ganske like. Det vil vel si at jeg har arvet noen av hans både gode og dårlige sider.

En av de dårlige vil jeg påstå er en slags perfeksjonisme. Det kan være bra til tider, men stort sett ødelegger perfeksjonismen for produktiviteten.

For skal det være perfekt bruker jeg selvsagt lenger ting på detaljene, og det blir kanskje aldri egentlig bra nok. Derfor har jeg jobbet med å bli kvitt perfeksjonisme i mange år. Et av problemene er at perfeksjonismen også fører til at jeg jobber mer enn nødvendig med detaljer så sluttresultatet ofte kan bli dårligere enn om jeg ikke hadde jobbet så mye med det.

En annen fare med perfeksjonismen er at den gjør meg til en ekspert på utsettelser.

Denne bloggen er ikke et unntak dessverre. Utsettelsene kommer kanskje av frykt for å ikke få det til som ønsket, eller fra en god klype med gammeldags latskap. For en ting står for meg veldig klart – å være min egen herre er ganske vanskelig! Jeg må finne ut hva som skal gjøres, prioritere, delegere og sørge for at alle oppgavene utføres. Siden det er livet jeg har valgt så får jeg bare gjøre det beste ut av det.

Et mål for bloggen var å bruke å bruke den som en øvelse i å publisere, offentliggjøre noe jeg har skapt. Jeg synes det er flaut å vise meg fram. Samtidig som jeg har lyst til å vise meg fram. Det er sikkert ganske vanlig.

Jeg har i hvert fall en veldig frykt for å vise fram det jeg gjør. Og å vise meg fram generelt.

Derfor legger jeg ut dette bildet av meg selv, tatt av pappa i september. Det er kanskje ikke perfeksjonismen som er problemet, men dårlig selvtillit. Bildet er langt ifra perfekt, eg er ok fornøyd med meg selv på bildet men skulle gjerne vært stilt i et enda bedre lys.

Jeg har også behov for å bli likt av alle. Eller i hvert fall mange. Dette behovet har heldigvis blitt mindre med årene. Spesielt ettersom jeg har forstått at det også er dem som faktisk ikke er spesielt begeistret for meg.

Skal jeg bli likt av alle, eller om alle skal like det eg gjør, vil jeg umulig kunne publisere noe. I kombinasjon med perfeksjonisme, frykt for å bli ledd av osv, er det en  vanskelig kombinasjon for en som meg som føler jeg har en kunstnersjel.

Så utfordringen akkurat nå er å godta mine svakheter, og være mann nok til å publisere mye jeg er misfornøyd med og heller være flau over å ha offentliggjort det. For du som eventuelt skulle snuble innom bloggen er sannsynligvis mer interessert i å se bilder av pappa, fordi du kjenner ham på en eller annen måte, enn å lese denne teksten.

Jeg har tusenvis av bilder av pappa liggende, selv etter harddisk-krasjen, så det er bare å sette i gang og publisere. Jeg tror jeg har bestemt meg for å fokusere på å skrive korte kommentarer til bildene mer enn fyldige tekster som her.

Husk Vidar: du gjør dette stort sett for minnene. Blir de liggende digitalt blir det noe helt annet. Ja det er pes å skrive og legge ut tekst, med bilder osv. Ja det er flaut nå før du har satt i gang. Ja pappa blir dårligere så bildematerialet kan bli dårligere. Bare gjør det likevel. Du trives godt i selskap med pappa, så lenge du kan ha et lite fokus utover å varte ham opp hele tiden og svare på spørsmål. Du kommer ikke til å angre på det du gjør.